Følelser
Nå er det bare 35 timer igjen av crowdfundingen. Så hvis du har tenkt at du skulle bidra, men det har gått litt i glemmeboka, så må du gjøre det nå! For drøye tre uker siden satt jeg med en hel sverm av sommerfugler i magen, men det viste seg jo at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg har fått så fantastisk mye støtte, oppmuntringer, spørsmål, bidrag og hjelp fra dere. Nå er det jo ingen tvil, nå blir det bok i juni. Denne svermen har nå returnert. Jeg snakket med trykkeriet i går og da gikk det opp for meg at jeg må ha boka klar i midten av april. Om knappe to måneder må jeg ha skrevet de siste ordene. Ferdig redigert. Den må ha ferdig design. Jeg må ha funnet en dedikasjon. Jeg må... ganske mye. Så nervevraket-Silje er tilbake. Jeg bekymrer meg nok litt for at jeg har tatt meg vann over hodet, at dere ikke kommer til å like boka, at den kommer til å bli slaktet, at jeg ikke har fått tatt ut potensialet mitt og blablabla.
Når jeg blir sånn kan jeg ikke gjøre annet enn å ta meg selv litt i nakken og si at dette elsker du jo, du er flink, det er bare du som kunne skrevet denne boka, det kommer til å gå helt fint. Jeg tror kanskje mye av problemet ligger i nettopp det, at jeg vet jo at dette fikser jeg, hvis ikke hadde jeg aldri startet en crowdfunding for å få det opp på beina. Hvis jeg ikke har tro på meg selv, hvordan skal da andre ha det?
Jeg skal være helt dønn ærlig og si at sammen med all gleden og nervøsiteten, så ligger det noe annet også: Frykt. Jeg er drit redd, for om fire måneder kommer jeg til å holde drømmen min i hendene. Det kommer til å være en fysisk kopi av min bok, med mitt navn på, med mine ord inni. Det er jo ganske overveldende, å skulle føle på alle de følelsene som man har tenkt på siden man begynte å skape seg drømmer. Mål. Fremtiden min er plutselig her. Innerst inne vet jeg jo at det kommer til å gå fint. Det gikk jo fint da jeg flyttet til New York og London. Dette føles bare litt større. Uansett hvor mange av dere som kommer til å lese den, like den, kanskje elske den, så kommer den til å eksistere. Den kommer til å støve bort i bokhyller og forhåpentligvis stå på biblioteker og nattbord i mange år fremover. Og det, det er en merkelig, underlig, vidunderlig følelse skal jeg si dere.