Nerver

På onsdag smeller det altså... Jeg kjenner at jeg er så vanvittig nervøs, gira, spent og kvalm. Det er litt merkelig, selv om jeg alltid har fantasert om det å ha et ferdig produkt, så virker det helt fjernt at jeg nå faktisk har det. I oktober var jeg i Florida sammen med familien. Vi besøkte blant annet Universal Studios for å feire at mamma og pappa hadde vært gift i 20 år, og det føles egentlig som om jeg aldri gikk av berg- og dalbanene. Livet mitt har blitt totalt snudd på hodet, i hvert fall i forhold til slik jeg var sikker på at det skulle bli.

Jeg hadde fått det for meg at jeg måtte bo i London for å kunne bli noe som helst, at det var den eneste veien jeg kunne gå, og jeg følte meg veldig fanget av min egen drøm. Av min egen idé om hvordan livet mitt skulle bli, burde bli, måtte bli. Så etter å ha gått et par runder med meg selv bestemte jeg for å følge magefølelsen. Noe som resulterte i at jeg flyttet hjem, fikk tilbake den gamle jobben min, fikk noen helt fantastiske opplevelser i jula, får være mye mer sammen med familien min, og da dukket denne magefølelsen opp igjen...

Om det er en ting jeg har lært, og en ting jeg skal ta med meg, så er det nettopp det at jeg må stole mer på meg selv og magefølelsen. Jeg har snart ti år med erfaring som skuespiller på små og store scener, og foran kamera. Jeg har alltid trodd at jeg ikke har anlegg for å bli nervøs. I romjula dukket likevel denne merkelige følelsen opp. Klamme håndflater, hjertebank, svimmelhet... og de siste ukene har jeg altså blitt veldig godt kjent med både nervøsiteten, kvalmen, bobler av glede og spenninger i hele kroppen. Og hvis jeg skal være så vågal at jeg skal være helt ærlig, så er det en av de beste følelsene jeg har kjent på. Det er ikke det at skuespillerdrømmen har blitt noe mindre, men akkurat nå er det boka mi det handler om. Hvis den har gitt meg så mye glede innimellom alt slitet og frustrasjonen så håper jeg at den kan gi dere det samme...